Hallo i luken….

Jeg har vistt ramlet helt ut fra blogglandia denne sommer’n, og desto lenger tid jeg bruker på å oppdatere bloggen, desto verre er det liksom å skrive noe, for alt har jo plutselig blitt gammelt nytt!!

Omsider har Glenna endelig begynt å forme seg etter vår hverdag og sånn vi liker å ha det, fra morgen til kveld! Den perioden som ho våknet på morgenen og var umulig å få i ro igjen fordi ho absolutt ville ha mat, begynner nå endelig å gå over. Fortsatt hender det at ho har bestemt seg for at ho SKAL ha mat kl. 05…..så det gjenstår litt jobbing, som dere skjønner. Jeg er bare glad for at jeg stort sett kan få sove fram til kl. 11 igjen, jeg….Og Glenna har fram til nå vært sulten støtt. Jeg kunne faktisk stille klokka etter ho, for hver 4 time satt ho forann benken og så opp på matskåla si. Hmmm…..det ble faktisk så ille at jeg trodde ho hadde mark i magen. Ho skullle ha mat, mat og mat. Dermed bar det til dyrlegen med ei avføringsprøve, som var negativ. Vel, da ble det til at jeg fikk være strengere og ga heretter mat på variable tider. I dag er ikke det et problem, heldigvis. Og Glenna har sluttet med masinga si – ja, i det hele tatt har ho blitt mye roligere. Uhellene blir bare mer og mer sjeldne, og skjer det, er det ene og alene min feil! Glenna gir nå ifra seg et par “boffer” når ho vil ut å tisse eller bæsje. Eller om ho bare vil ut å leke.

Om natta er det fortsatt litt uvisst mellom dem tre om hvem som eier hvem seng. Jeg har som sagt slutta å bry meg med det, og resultatet ser jeg har blitt til at dem deler på alle sengene. Den senga som står ved siden av meg, er egentlig Glenna sin. Men nå vet jeg aldri hvem hund som ligger i den senga når jeg våkner på morgenen. Noen ganger ligger Glenna der, andre ganger ligger Dimma der. Til og med Snorre får presset seg plass i den senga, som er hakket mindre enn hans egen. For meg spiller det ingen trille – bare det er ro om natta.

Glenna er fortsatt en bitte-liten terrorist mot Magnus, men kanskje ikke fullt så ille som for 1 mnd. siden. Men nå ser det ut som om Dimma har overtatt den rollen, så Magnus sliter fortsatt, stakkar. Ellers vil jeg si at alle mine firbeinte nå stort sett er gode venner, de aksepterer hverandre og kan både leke og kose seg i lag. Dimma og Glenna har blitt perlevenner!! Dem leker og leker og leker – blir visst aldri lei…og jeg blir aldri lei av å sitte og se på dem….

Tomta vår har omsider blitt inngjerdet, så nå har bikkjene atskillig mer tumleplass å boltre seg på. Det er en fryd å se på sånn som de koser seg med å springe, snuse rundt, leke og noen ganger bare slappe av i gresset. Snorre har allerede laget seg en egen sti inni “skaurabben!” Han må jo følge med på alle lastebiler, folk, fugler og fly – aller helst jage dem bort…..og alt skal skje langs med gjerdet!! Derav får Snorre være ute alene for en periode, mens Glenna og Dimma kan være ute sammen. Men det er vel en umulig oppgave for meg det der….Glenna kommer vel til å ta etter en eller annen gang…sukk…

Jeg trodde at det var fart i Dimma, jeg, men Glenna har jammen farta i seg ho, også. Ho springer nesten like fort som Dimma, og Snorre har ikke nubb sjans mot dem to der når dem setter i gang for fullt. Glenna er like spretten som en geit, og ho hopper opp på alt og ned fra alt – ute som inne. Jeg blir litt nervøs av å se på ho, jeg….Sofaen er det lenge siden ho mestret, og her en dag i et lite uvørent øyeblikk som trappegrinda stod åpen, durte den lille kroppen i full fart ned trappa og rett bort til matskåla til Dimma som står på vaskerommet. Og innen jeg rakk å reagere, hadde ho slukt i seg knøttene til Dimma. Så Dimma har all grunn til å frykte for maten sin!! Nok en gang fikk ho det bekreftet. Så nå må jeg sitte i trappa og passe på mens Dimma eter maten sin. Og Dimma er Dimma. Det går så saaakte så saaakte - og det tar en evighet før ho er ferdig med å spise. Men her har vi tid til alt for alle!!!  

“Den lille” har blitt svært så selvstendig, og har fram til nå vært ganske så uredd og nysgjerrig på alt nytt. Men så en dag var plutselig alt så veldig skummelt. Alt fra litt vind i en buske til en “død” stein, er nå skremmende…Og Glenna må si høylytt ifra. Så nå er det DEN perioden….Vi får ta det med ro og late som ingenting….det går jo over det der.

Dessverre så har Glenna hatt en ubehagelig opplevelse med en stor, svart hund, så nå er Glenna begynt å bli litt usikker i møte med andre hunder – noen, ikke alle. Jeg merker fort på henne når hun synes det er ubehagelig, og tar heller en ekstra bue rundt for å ikke gå direkte på sånn at Glenna slipper å komme i unødvendige situasjoner ho ikke takler helt ennå. Det som skjedde, var at Glenna og jeg var på Tunevannet, som er et badested i Sarpsborg. Vi hadde gått på en plass hvor det ikke var andre folk enn Glenna og meg, og Glenna fikk bade og kose seg. Deretter satte vi oss ned på gresset for å slappe av, og Glenna fikk kose seg med et lite tyggebein. Alt var fredelig og rolig, og vi nøt siste rest av ettermiddagssolen. Plutselig hører jeg et voldsomt leven bak meg. Dunkende springing og pesende pusting, og idet jeg snur meg ser jeg en stor, svart blandingshund komme springende rett mot Glenna og meg. Den sprang etter en ball. Resultatet ble at Genna (og jeg) fikk en skikkelig støkk, og etter denne episoden har Glenna da utviklet denne skepsisen for andre hunder. Gjett om jeg ble FORBANNET og ønsket eieren til denne hunden rett til HELVETE. (Unnskyld språket!) Det verste er at eieren fortsatte med å kaste ballen mot der det nå var tilkommet folk…..MAKAN!!!!!

Så nå har vi kontinuerlig jobbet med det å møte andre hunder. Ho har fått møte mange gode, snille og store tålmodige hunder, men skepsisen ligger og lurer fortsatt. De små bryr ho seg sjelden med….Vi tok turen til Tunevannet på nytt i går, men da for å gå på stiene. Snuse litt og ta det med ro og bare se på alt og alle. Det var folk og hunder overalt. Små barn, store barn, ungdommer, voksne, gamle med stokk og hatt og noen i rullestol, brune mennesker og hvite mennesker, store hunder og små hunder – og alt gikk ganske greit. Det gikk så greit at vesla plantet like så godt rompa ned på gresset og nektet å dra hjem!!! Jeg måtte lure og lirke for å få ho med meg inn i bilen. Det var tydeligvis gøy å være på Tunevannet denne gangen! Bonusen ble at vi hilste på vesle Tinka (hunden til søstra mi)  på 7 mnd. etter Tunevann-turen. Og Glenna og Tinka lekte og lekte og lekte og lekte – så utrolig fin avslutning på denne dagen for Glenna.

En kveld dro Glenna og jeg på bytur til Fredrikstad. En ting er å gå i byen på dagen, men hva med å gå i byen når det begynner å bli mørkt. Det var noe helt annet! I Fredrikstad er det alltid folk ute i gatene og langs med bryggepromenaden. Glenna og jeg ruslet langs med brygga. Det var båter og turister overalt, selv på en mandag kveld, og vi møtte på 3-4 hunder. De fleste var store i størrelsen, men ikke like store inni hodet. En var valp på 9 mnd., en var 2 år og en var 4 år – den siste vet jeg ikke. Glenna sier ifra med hele kroppen sin når det er noe ho synes er ubehagelig, og jeg er nøye med å ikke presse ho. Men tenk at jeg skulle møte på eiere med sunn (hunde) fornuft denne kvelden, og som oppførte seg eksemplariske overfor Glenna (og meg). Takk til alle dere! Så der på bryggepromenaden forann en haug med folk som satt på uterestaurantene, hadde Glenna og jeg hilsetrening!!!   

I helga har Rune vært med på Grenserittet, sykkelritt fra Strømstad til Halden Festning, og Glenna og jeg var der som heia-gjeng. Nok en gang møtte jeg på irriterende uvitende hundeeiere som ikke klarer å holde bikkjene sine i bånd. Og nok en gang opplevde Glenna og jeg en ubehagelig hendelse. Vi ruslet intetanende bortover da det plutselig kom en glefsende hund mot Glenna med båndet hengende etter seg. Og hvor var eieren????? Glenna skvatt til, og jeg så at ho ble usikker. Det hjelper så lite å be om unnskyldning for dette etterpå – skaden har allerede skjedd!! MAKAN! Og da ble det selvfølgelig super-viktig å finne en veeeldig snill og god hund som kunne rette opp litt av inntrykket, og heldigvis møtte vi på noen super-snille hunder, en stor og en liten. Glenna viste slettes ikke tegn på usikkerhet og bjeffet ikke en gang. Så rart! Får håpe at det vil gå greit framover….

Glenna har det med å finne allting. I går kveld var det andre gangen jeg fikk fanget ho med en død fugl i kjeften. Magnus legger jo ifra seg døde muser og fugler overalt på eiendommen, og Glenna finner dem alle sammen!!! Kanskje ho skal bli sporhund når ho blir stor????

Jeg vet nesten ikke hva jeg og Glenna ikke har gjort. Jo, forresten – det vet jeg. Vi har ikke vært i hundeklubben, ennå….. 

MEN høstens kurs er allerede boket inn, så det blir en travel høst for meg i år – men du verden som jeg gleder meg. Glenna og jeg starter på Grunnkurs i august, og fortsetter deretter med et klikkerkurs fram til jul. Dimma og jeg begynner på Rally-lydighet i august sammen med Nina og Kero. Jippi!!! Jeg er så glad for at dem ville være med på dette, og vi gleder oss innmari til å være sammen med dem på kurs. Og innimellom alt dette, lurer jeg på om jeg skal melde på Glenna på uoffisiell utstilling i Askim i september…..Utstilling er ikke min favoritt-greie, men det er noe jeg bare MÅ trene på, for Glenna skal jo utstilles som voksen. Jeg burde vel helst ha meldt oss på rasespesialen i år, men jeg venter på omregistreringspapirene til Glenna fra NKK. Min egen feil – jeg var alt for sein med å sende dem inn, og uheldigvis gikk det litt i “glemmeboka” da sommerferien kom….Og fristen for påmelding til spesialen har gått ut…..Det får bli til neste år!!!  

Dimma elsker å ha fått ei lita “søster” i hus. I førsten ønsket ho nok Glenna dit pepper’n gror, men har etter hvert avfunnet seg med at det lille monsteret har kommet for å bli. Da er det like greit å bli venner, og nå er dem perlevenner. Dimma har også en positiv innvirkning på Glenna, for Dimma er den som er roligest av dem alle her  – og det smitter litt over på Glenna. Det ser ut som om jentene har “rottet seg” sammen og har bestemt seg for å ikke bry seg om masekråka Snorre, som bjeffer på alt og alle. Jentene lar han holde på med sitt uten innblanding, og så gjør dem sine ting. De springer runt på plenen etter hverandre, og aller gøyest er å jakte på den andres leke eller pinne. Snorre har noen ganger lyst til å være med, men det ender som regel med at han står på sidelinja og kjefter……og jentene bryr seg katta!! Dimma kan også invitere Glenna med på lek, så det er ikke bare “den lille” som er aktiv der. Det er flott å se…

Og for dere som lurer på åssen det går med Snorre…. Snorre-gutten har det bra, han. Etter å ha økt doseringen på tablettene nok en gang, retter det meste seg både på vektskåla og fysisk for Snorre. Han er med, og da mener jeg at han er med på det meste. Like sta og egen som alltid, men like blid og fornøyd som før. Han har plutselig blitt pappa-gutt, da. Kan det ha noe med at det er Rune som for det meste tar med seg han på tur, mon tro?? Det er en grei ordning nå som vi har tre bikkjer. Jeg har ansvaret for jentene – dem er mine, dem. Snorre er alle sin! Men en ting er sikkert: Jeg tror Snorre synes det er greit at Dimma har fått seg en lekekamerat. Tror han synes det er deilig å få være i fred, og også kunne gjøre som han vil uten at Dimma bryr seg! Ho har jo labbene fulle med både Magnus, Josefine og ikke minst Glenna!

 

Ha det bra!