mandag 27. februar 2012

Det er stor sorg på hytta.....

......og Dimma er rå-god på å sørge. Nå er ho inni i sin andre dag av sørgeperioden, og selv om jeg prøver å oppmuntre og være der for henne, er sorgen like stor. Den er så stor at ho til og med har slutta å spise. Nå har ho ikke spist siden lørdag kveld - mat, altså! Go'biter og "nammis" regnes selvfølgelig ikke under betegnelsen mat, og det går ned på høykant. Det er forferdelig trist å se Dimma så lei seg, og særlig når jeg vet at det får jeg ikke gjort noe med før i morra. Dimmas store sorg er nemlig det at Snorre ikke er her.

 SNORRE ER DYPT SAVNET!!!

Ikke en gang lillesøster er bra nok og klarer heller ikke bøte på det store savnet Dimma har inni seg. Og for å få Dimma ut av den onde sirkelen, bestemte jeg meg for at vi skulle gå veien opp til Støten Alpintanlegg etter lunsj, for å se hva som skjer der oppe. Like mye for at jentene mine skulle få litt miljøtrening og sosial trening. (Ja, til og med jeg kan vel kanskje trenge litt av det ;oD)




Etter å ha laget meg en nyydelig lunsj, bestående av pølse/skinkeomelett, nypresset appelsinjuice og nystekte rundstykker, tredde jeg på meg vintertøyet med lommene fulle av go'biter, mens jentene fikk på seg hver sin sele. Med wacky walkr-kobbel festet til duokobbelet til jentene, var det bare å rusle av sted. Vi rakk akkurat å komme oss ut på trappa, da første seansen med flauser fant sted. Begge jentene fant ut at de skulle jage bort det mennesket som gikk utenfor gårdsplassen vår - og i hvert fall den lille hunden han hadde med seg. Etter et par bestemte formaninger fra meg, roet dem seg omsider, og jeg gjorde et nytt forsøk på å gå. Etter å ha gått fram og tilbake et x-antall ganger i innkjørsla, var til og med jentene klare for å gå avgårde. Og jeg må si meg rimelig fornøyd med den nye investeringen mi til nå. Den er fabelaktig å bruke på tur. Jentene har nå lært at det er ingen vits i å dra seg framover i kobbelet, da det er sterk gummi som rett og slett holder dem igjen, fordi de ikke er tunge nok i.f.t. vekta kobbelet er tilpasset. Det sier seg jo sjøl at jentene som tilsammen veier ca 24 kg, ikke har sjans mot et kobbel som er beregnet på 30-50 kg. (Måtte jo ta såpass siden planen er at Snorre også skal være med på tur hvor jeg da skal bruke trippel wacky walkr). Fancy, ikke sant?



Vi ruslet langs med hovedveien på veien opp, og det var god trening for jentene mine å gå pent sammen i band ved passering av biler. Alt gikk kjempe-fint, helt til en rød traktor kom mot oss - og att på til med den måke-dingsen (hmm - hva heter det igjen?) festet på forann. Ja ja.....Et par folk som kom mot oss, fikk også høre det. Men jeg la merke til at begge jentene mine logret med halene sine mens de kjeftet, så dem viste i allefall ingen aggressive tendenser.....













Da vi nådde Støten Alpintanlegg, var det til slutt ingen av jentene mine som reagerte sterkt på hverken biler eller mennesker. Jeg var jo litt spent på åssen det ville gå siden jeg visste at vi ville møte på både scootere, alle slags ski, akebrett osv. OG BARN - MANGE BARN!







Først gikk det veldig greit. Null mas på jentene mine da det kom en scooter kjørende mot oss, skiheiser som bråkte, en haug med skimennesker som bremset og lagde mange rare lyder, unger som skrek, ungdommer som gapte - ja, det var rett og slett en fryd å stå der inni menneskemassen med mine to flinke jenter, og bare se på alt og alle. Men plutselig fikk Glenna nok! Mest sannsynlig var det ett eller annet ho reagerte på, og satte i å ill-bjeffe. Dimma var jo ikke noe dårligere, så ho satte i gang ho, også. Så innmari flaut! Men jeg tror at jeg klarte å bevare roen, og ventet dem ut til jeg fikk kontakt - og DA masse ros og go'biter. Så la jeg til et par triks de måtte gjøre for å beholde på kontakten, så var den episoden over.
Det gikk heller ikke noe særlig bra da et par jentunger hadde lyst til å hilse på Glenna og Dimma. Her var det skia som ødela. Jeg sa til jentene at det var best om de kunne ta av seg skia før hilsinga, men dere vet åssen unger er - døvhørte - og dermed ble bikkjene redde for skia og begynte å bjeffe og bite etter tuppene på skia. Nok en flause! Samtidig var dette en erfaring rikere, og som får meg til å innse at jeg er nødt til å ta med meg bikkjene mer ut blandt folk. Ikke nøedvendigvis for å lære og hilse på mennesker, men rett og slett for at dem (og jeg) skal lære seg å beherske uvante situasjoener med både mennesker og støy - og å mestre situasjonene både på avstand og nærme. Da jeg hadde presset oss til å stå i situasjonene lenge nok, skjønte jeg at Glenna omsider begynte å bli sliten, for etterhvert begynte ho å små-bjeffe på alt og alle, og fant ikke roen. Det var liksom ikke den rette dagen å bedrive rotrening på.......:-)






Vi satte derfor kursen hjemover mot hytta, og tok stien gjennom skauen. Endelig fikk jentene utfolde seg litt, og selvfølgelig måtte ettermiddagsavisa leses veeeldig grundig - av både Glenna og Dimma. Dem slåss om å få lese den først, på hele veien hjem, og vi brukte laang tid på hjemveien.





Da vi endelig nådde fram til hytta,



og fikk stabbet oss inn og fyrt opp i peisen - jentene fikk drukket seg utørste på vann - så jeg at vi hadde vært borte i over 3 timer!!!! Nå ligger dem begge rett ut på gulvet forann peisen, og nyter hyttelivet like mye som jeg!







Det gjenstår å se om savnet etter Snorre fortsatt er like stort i kveld.....
.......og i morra reiser vi hjem til våren!

3 kommentarer:

Nina og Bonnie sa...

Himmel og hav....du har blogget fortere enn jeg rekker å åpne dataen. :))))

Som vanlig maaaange flotte bilder fra deg. Ser du trives supergodt på hytta sammen med Dimma og Glenna. Selv om jeg skvatt litt over den overskriften.

Det kan bli for mye miljøtrening på en gang. Synes de var flinke. Ikke forvent for mye. Tror nok de reagere fortere når de er to. Da skal de hjelpe hverandre. :)))) Dette fikser da du, Camilla. Du er så flink til å trene med dem. :)))

Til slutt, superfin du er blitt med kort hår. :))))

Anne-Liss sa...

Så kjekt med nye oppdateringer !

Nina har nok ett poeng der, to hunder støtter hverandre og hjelper til med å skremme vekk ubehagelige ting. Leia er ganske avslappet til det meste når hun er alene, Maila er typisk lapphund og reagerer med "boffing" dersom det skjer noe skummelt. Med en gang Maila "boffer"setter Leia i gang med bjeffing men hun vet ikke hvorfor :D for hun kikker rundt seg for å finne ut hva som i all verden skjer :-)Så de er nok med å gire hverandre opp. Derfor sluttet jeg å ta med meg Leia på utstillinger og andre samlinger med Lapphund og Maila roer seg fortere ned alene når jeg er rolig. Da blir det meg som er "mentor".

Glenna vokser og har blitt en stor vakker islending, du kan være stolt begge jentene dine.

Stå på :))))

Isakstua sa...

Ja,ja, slik det skal være dette. De må da savne en mann ;-) Dessto lykkeligere når de kommer hjem.Så går det en time, så drømmer de om jentetur på hytta igjen... Masse flotte bilder Camilla!!