Kurs og sånn…..

Det har vel ikke skjedd så mye siden sist jeg kludra på bloggen. Jeg har jo hatt langfri, men denne gangen har jeg slitt litt med å få snudd døgnet. Og for å slippe og bli veldig veldig ergerlig på meg sjøl, var det bare å innse at jeg får ha bedre lykke neste gang! Dessverre går jo det utover voffsene mine, at jeg er så forferdelig døgnvill og fungerer på helt andre tidspunkt enn det som er vanlig – men vi har nå fått det til, likevel!

Nå er det tid for kurs på Glenna og meg. I forrige uke var jeg på “teori-kurs” uten hund, og i ettermiddag blir det med hund. Vi fikk i “lekse” om å finne 3 forskjellige slag gobiter til hunden, og jeg velger denne gangen å starte med det enkleste; falukorv, svenska kjøttbullar og egenlagde kylling-gobiter. Jeg håper at noe av dette frister Glenna, og frister ho til å være på nett med meg gjennom hele kurset.

Kurset vi skal gå denne gangen fokuserer nok en gang på grunnferdigheter og hverdagslydighet generellt, samt shaping av adferd  - alt basert på klikkertrening. Jeg har med vilje ventet med å kurse Glenna, fordi jeg har opplevelsen av at ho ikke har vært helt klar. Ho har villet kjøre sitt eget løp, lissom, og det har ho fått innen rimelighetens grenser under veiledning av meg, selvfølgelig…hehe…Vi har jo hele tiden trent på håndtarget og enkle grunnferdigheter siden ho var valp – men selv det har ho hatt litt vanskelig for å gjøre, helt fram til nå. Nå har det løsnet, tror jeg, og plutselig er trening gøy!! Ho følger ivrig etter meg, og jeg føler nå at vi begynner å skape en god kontakt og tillit til hverandre. Det har tatt tid, men jammen er det verdt ventinga. Vi mennesker har jo ulik utvikling og modning, og det har da sannelig islandshunden, også. Det kan jeg med hånda på hjertet samtykke i, for alle mine tre er så forskjellige i måten å være på. Visse likheter er jo der, selvfølgelig, og fleste av dem er rasetypiske, mens personlighetene demmes er svært så forskjellige – og det er vel nettopp derfor jeg blir så innmari glad i dem alle sammen.

Her på Ophus våres det om kapp, og krokusen blomstrer i bedet. Jeg har ennå til gode å se blåveisen, men har til gjengjeld fått oppleve mitt første møte med årets flått. Den satt i nakken på Josefine, så nå er det vel snart på tide med både flåtthalsebånd på voffsene og drypping med Frontline på kattene. Men det betyr jo bare at sommer’n nærmer seg, så sånn sett er det jo positivt!

Dimma og jeg tok vår første sykkeltur i helga, og det var herlig å se på Dimma der ho travet lykkelig i vei ved siden av meg med tunga hengende ut av munn, etter hvert. Jeg syklet i et rolig tempo, for det er ingen vits i overdrive etter vinterens lange dvale som har satt seg både her og der på både meg og Dimma.

Gubben har virkelig fått blod på tann, og har innvilget seg kjøp av et drivhus, så nå har jeg vinduskarmene fulle av bokser med frø og små grønne spirer som gleder seg til å komme i hus. Han har til og med vært ute på et par fisketurer allerede – uten å få fisk på kroken, vel og merke….

I morgen kommer det noen for å inspisere badet og vaskerommet i underetasjen, og deretter blir det spennende å se hva for et tilbud dem har å komme med etter hvert. Jeg gleder meg i allefall til å få et nytt vaskerom, og gutta gleder seg nok til et nytt bad! Så blir vi alle fornøyde.

Til helga skal vi feire 18-års dagen til Simon. Vi har bedt nærmeste slekta som besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn – så da blir det fullt hus her hos oss. Det blir god trening for voffsene mine, det!

Jeg venter stadig på at det skal tørke opp ute på “banen” sånn at jeg kan sette ut agility-hindrene, men fram til dess får dere alle ha en fortsatt strålende uke og helg!!

 

Kos dere!

Langfri……

Da er vi hjemme igjen, og jeg er akkurat ferdig med jobbe-helga mi. 4 netter på rad er unnagjort, og nå er det bare til å glede seg til 9 dager fri!!

Som sagt som gjort – jeg dro opp på hytta etter at jeg hadde min forrige jobbeperiode. Jeg gikk av nattevakt på fredag morgen for 10 dager siden, og hadde bestemt meg for at jeg skulle kjøre rett opp på hytta uten å sove først….FOR hvis jeg hadde lagt meg til å sove, visste jeg at jeg at jeg kunne se langt etter å komme meg på hytta den fredagen. Med bilen fullastet av “dyrebar” last, kjørte jeg avgårde på morran. Turen opp tok 4 timer, og det kan jeg takke voffsene mine for – at dem sov stille og rolig i bura sine. Innerst inne visste dem nok hva som skulle skje, tror dere ikke?

Okey, så kom vi oss opp til snø’n, mens dem hjemme priset det flotte vårværet som raskt skulle vise seg å forandre seg til skikkelig dritt-vær etter hvert.

På hytta hersket det fred og ro, og voffsene mine visste å kose seg. Dem lå på rad og rekke ute i snø’n med hvert sitt tyggebein mens jeg satt på den grønne krakken min med et glass vin. Ennå hadde vi noen timer for oss sjøl før kællen ville komme. Meny’n for kvelden var allerede planlagt og forberedt, og det var bare å vente på tlf. fra min kjære om at han snart ville ankomme hytta……Det høres sikert veldig roblemantisk ut, og jeg kan forsikre dere om at det var nøyaktig det det var!!  

Mandags morgen registrerte jeg knapt at Rune dro avgårde på jobb – jeg sover så innmari godt på hytta – og våknet ikke før det var et par snuppelurer som slikket meg i fjeset og hoppet opp i senga mi…mens Snorre-gutten skrapte meg på armen med labbene sine…” På tide å stå opp!” som Vinni synger så oppfordrende i “Hver gang vi møtes..”…..

Så skulle vi ha et par dager for oss sjøl, jeg og voffsene, før vi måtte kjøre hjemover igjen…bare pga av min jobb. (Jeg har jo egentlig ikke tid til å jobbe, jeg da….)…men det er bare sånn det er når man ønsker seg litt lommepenger…hehe..og planene var klare: Vi skulle på oppdagelsesferd etter turløyper som er egnet for BARE oss!! Men det skulle ikke skje før på tirsdag. Mandagen skulle vi da sannelig bare kose oss siden sola hadde så lyst til å skinne for oss og varme oss i hytteveggen (og kællen hadde dratt…hihi...) Voffsene lekte i “bakhagen” og hadde det helt herlig – det så i allefall sånn ut – og jeg rett og slett bare koblet ut. Det er så godt for kropp og sjel innimellom…

Tirsdag formiddag kjørte vi avgårde, jeg og voffsene mine. Det var fullt av med folk på alle nabohyttene rundt oss, og det fristet ikke særlig for meg å gå rundt med tre halvgærne bikkjer i nabolaget…Vi kjørte inn på en vei der det var skiltet “Fellesbeite.” Det lå på “norskesiden.” Jeg kjørte i ca en halv time og kom fram til et sted hvor det så fint ut å parkere bilen, OG gå tur med bikkjene. Jeg fulgte skiltet der det stod sykkelsti. Makaløs til flott, altså! Jeg kunne gått der alene med bikkjene i timesvis – noe jeg forsåvidt også gjorde – for løypa gikk både oppover og nedover i fjellet der omkring. Sola skinte, og bikkjene var verdens snilleste med meg i dag. Neste gang skal jeg ha ski på beina! Meg og tre’erspannet, lissom…

 

 

Vi kjørte hjemover på onsdag kveld i forrige uke i ordentlig snøvær, og da vi kom hjem var det nesten like mye snø hjemme som på hytta. Nå er alt smelte bort, og det er vår i lufta igjen…og best av alt….det lukter vår!!

Ha en skikkelig herlig uke!

Det våres på Ophus

Ja, da har vi kommet oss hjem til våren, og her har vi til og med rukket å være i et par dager allerede. Det lukter vår i lufta, og fuglene kvitrer om kapp – det finnes ikke et snufnugg igjen på bakken.

Snorre var sånn passe glad da jentene og jeg kom hjem på tirsdag ettermiddag. Dimma var overlykkelig over å se sin bror, Glenna synes det var ålreit å se igjen den karen ho elsker å bråke med – mens jeg fikk et suss på kinnet av go’gutten, og så var hilse-seremonien over. Bikkjene fløy rett ut på gårdsplassen og fortalte at nå var gjengen samlet igjen, så det kunne høres flere mil i omkrets. Sånn er det bare…..

 

 

 

Vi kjørte fra hytta og strålende solskinnsvær med gradestokken på litt over 0 tirsdag formiddag. Snøen hadde smeltet bort på veien der jeg trodde det ville bli verst å kjøre med et sommerdekke, så det gikk ganske så greit. Jeg var ikke redd en gang! Jentene er sååå flinke når vi er på langtur. Det kom ikke et knyst i fra dem før vi hadde parkert bilen hjemme i gården. Til og med ikke da jeg måtte ta en liten avstikker inn på en skogsvei allerede 1 1/2 time etter at vi hadde kjørt fra hytta, kom det noen lyder fra dem to baki. (Jeg måtte ha en tissepause, vettu )

Jeg har rukket å jobbe en natt allerede, og skal på jobb til natta, også. Så setter vi faktisk nesa nordover igjen opp til snø’n, og jeg har planer om å bli der de dagene jeg har fri fram til jobbehelgen neste uke. Jeg synes det er deilig med vår her hjemme, men det er da sannelig deilig med snø når det våres på fjellet også.

Det her bli siste innspurten med kos og late dager før, Glenna og jeg starter på kurs. Vi begynner på nok et grunnkurs i hverdagslydighet i mars, men dette kurset har fokus på litt andre ting enn det første kurset vi gikk i fjor høst. Tenk at det er så lenge siden…og ikke kan jeg skryte av at vi har vært flinke til å trene i mellomtiden, heller…OG et par utstillinger blir det framover med Glenna. Det er vel det eneste jeg ikke synes er så innmari gøy og som jeg gruer meg bittelittegranne til, men jeg har bestemt meg for at det skal jeg gjøre likevel. Dimma og jeg skal fortsette der vi slapp i fjor med rally-lydighet, men foreløpig har jeg ingen andre planer enn at vi skal lære oss de forskjellige momentene feilfritt. Agility-banen skal jeg snart ta fram, og der skal vi more oss alle sammen; dvs. jeg og bikkjene. Jeg skal prøve å få til et agility-kurs med Glenna i løpet av våren/sommer’n/høsten, også – bare sånn at vi har det, og dermed også har mulighet til å trene i hundeklubben, hvis vi finner ut av det….sånn etter hvert….Det er greit å sette seg noen mål, men det gjenstår å se om vi får det til. Vi skal slettes ikke stresse – bare ha det gøy!! Snorre er bare med, han…Kanskje jeg får overtalt matfar til å gå på sporkurs med go’gutten???? Neida, han får vel trene både agility og rally sammen med jentene…..og meg….

 

 

Nå skal jeg sette meg ut i sola med “morgenkaffen” min, og nyte finværet sammen med mine håpefulle.

 

 

Ha en riktig så fin helg!

Det er stor sorg på hytta.....

......og Dimma er rå-god på å sørge. Nå er ho inni i sin andre dag av sørgeperioden, og selv om jeg prøver å oppmuntre og være der for henne, er sorgen like stor. Den er så stor at ho til og med har slutta å spise. Nå har ho ikke spist siden lørdag kveld - mat, altså! Go'biter og "nammis" regnes selvfølgelig ikke under betegnelsen mat, og det går ned på høykant. Det er forferdelig trist å se Dimma så lei seg, og særlig når jeg vet at det får jeg ikke gjort noe med før i morra. Dimmas store sorg er nemlig det at Snorre ikke er her.

 SNORRE ER DYPT SAVNET!!!

Ikke en gang lillesøster er bra nok og klarer heller ikke bøte på det store savnet Dimma har inni seg. Og for å få Dimma ut av den onde sirkelen, bestemte jeg meg for at vi skulle gå veien opp til Støten Alpintanlegg etter lunsj, for å se hva som skjer der oppe. Like mye for at jentene mine skulle få litt miljøtrening og sosial trening. (Ja, til og med jeg kan vel kanskje trenge litt av det ;oD)

Etter å ha laget meg en nyydelig lunsj, bestående av pølse/skinkeomelett, nypresset appelsinjuice og nystekte rundstykker, tredde jeg på meg vintertøyet med lommene fulle av go'biter, mens jentene fikk på seg hver sin sele. Med wacky walkr-kobbel festet til duokobbelet til jentene, var det bare å rusle av sted. Vi rakk akkurat å komme oss ut på trappa, da første seansen med flauser fant sted. Begge jentene fant ut at de skulle jage bort det mennesket som gikk utenfor gårdsplassen vår - og i hvert fall den lille hunden han hadde med seg. Etter et par bestemte formaninger fra meg, roet dem seg omsider, og jeg gjorde et nytt forsøk på å gå. Etter å ha gått fram og tilbake et x-antall ganger i innkjørsla, var til og med jentene klare for å gå avgårde. Og jeg må si meg rimelig fornøyd med den nye investeringen mi til nå. Den er fabelaktig å bruke på tur. Jentene har nå lært at det er ingen vits i å dra seg framover i kobbelet, da det er sterk gummi som rett og slett holder dem igjen, fordi de ikke er tunge nok i.f.t. vekta kobbelet er tilpasset. Det sier seg jo sjøl at jentene som tilsammen veier ca 24 kg, ikke har sjans mot et kobbel som er beregnet på 30-50 kg. (Måtte jo ta såpass siden planen er at Snorre også skal være med på tur hvor jeg da skal bruke trippel wacky walkr). Fancy, ikke sant?

Vi ruslet langs med hovedveien på veien opp, og det var god trening for jentene mine å gå pent sammen i band ved passering av biler. Alt gikk kjempe-fint, helt til en rød traktor kom mot oss - og att på til med den måke-dingsen (hmm - hva heter det igjen?) festet på forann. Ja ja.....Et par folk som kom mot oss, fikk også høre det. Men jeg la merke til at begge jentene mine logret med halene sine mens de kjeftet, så dem viste i allefall ingen aggressive tendenser.....

Da vi nådde Støten Alpintanlegg, var det til slutt ingen av jentene mine som reagerte sterkt på hverken biler eller mennesker. Jeg var jo litt spent på åssen det ville gå siden jeg visste at vi ville møte på både scootere, alle slags ski, akebrett osv. OG BARN - MANGE BARN!

Først gikk det veldig greit. Null mas på jentene mine da det kom en scooter kjørende mot oss, skiheiser som bråkte, en haug med skimennesker som bremset og lagde mange rare lyder, unger som skrek, ungdommer som gapte - ja, det var rett og slett en fryd å stå der inni menneskemassen med mine to flinke jenter, og bare se på alt og alle. Men plutselig fikk Glenna nok! Mest sannsynlig var det ett eller annet ho reagerte på, og satte i å ill-bjeffe. Dimma var jo ikke noe dårligere, så ho satte i gang ho, også. Så innmari flaut! Men jeg tror at jeg klarte å bevare roen, og ventet dem ut til jeg fikk kontakt - og DA masse ros og go'biter. Så la jeg til et par triks de måtte gjøre for å beholde på kontakten, så var den episoden over.
Det gikk heller ikke noe særlig bra da et par jentunger hadde lyst til å hilse på Glenna og Dimma. Her var det skia som ødela. Jeg sa til jentene at det var best om de kunne ta av seg skia før hilsinga, men dere vet åssen unger er - døvhørte - og dermed ble bikkjene redde for skia og begynte å bjeffe og bite etter tuppene på skia. Nok en flause! Samtidig var dette en erfaring rikere, og som får meg til å innse at jeg er nødt til å ta med meg bikkjene mer ut blandt folk. Ikke nøedvendigvis for å lære og hilse på mennesker, men rett og slett for at dem (og jeg) skal lære seg å beherske uvante situasjoener med både mennesker og støy - og å mestre situasjonene både på avstand og nærme. Da jeg hadde presset oss til å stå i situasjonene lenge nok, skjønte jeg at Glenna omsider begynte å bli sliten, for etterhvert begynte ho å små-bjeffe på alt og alle, og fant ikke roen. Det var liksom ikke den rette dagen å bedrive rotrening på.......:-)

Vi satte derfor kursen hjemover mot hytta, og tok stien gjennom skauen. Endelig fikk jentene utfolde seg litt, og selvfølgelig måtte ettermiddagsavisa leses veeeldig grundig - av både Glenna og Dimma. Dem slåss om å få lese den først, på hele veien hjem, og vi brukte laang tid på hjemveien.

Da vi endelig nådde fram til hytta,

og fikk stabbet oss inn og fyrt opp i peisen - jentene fikk drukket seg utørste på vann - så jeg at vi hadde vært borte i over 3 timer!!!! Nå ligger dem begge rett ut på gulvet forann peisen, og nyter hyttelivet like mye som jeg!

Det gjenstår å se om savnet etter Snorre fortsatt er like stort i kveld.....

.......og i morra reiser vi hjem til våren!