Tirsdag = agility-kurs med Dimma

Så var det tirsdag igjen……Først skulle jeg på noe vi kaller for U-dag på jobben; det betyr undervisningsdag – og jeg haater disse dagene, for da må jeg tidlig ut av huset. Jeg som elsker å sitte med kaffekoppen i vinterhagen og våkne i mitt eget tempo. Og u-dag betyr at Snorre og Dimma må være alene hjemme. I går var faktisk første gangen dette skulle prøves ut. Ellers har jeg alltid levert Dimma til mormor eller farmor, mens flinke Snorre har fått være hjemme alene. Jeg vet jo godt at dem ikke kan være inne i stua, for Dimma har en tendens til å være ekstra blomsterpotte i vinterhagen, og det ender som regel med at stolen som hun står i er full av hundehår og potter og blomster ligger strødd utover heele gulvet….Jeg bestemte meg for at de skulle få være på kjøkkenet….Alt som tenkes kan at Dimma ville syns er morsomt å utforske, ble ryddet bort. Da jeg kom hjem, hørtes det riktig så fredelig ut og det så ut akurrat sånn som da jeg dro. Flinke Snorre og Dimma!

Senere dro vi på kurs, Dimma og jeg. I leire og vanndammer, prøvde jeg å få Dimma til å syns at dette her er morro!! Dimma var dessverre ikke enig med meg i går…..Ikke smakte det med godbitene jeg hadde med – enda jeg hadde brukt litt ekstra flid med å kjøpe inn falukorv og knakkpølse uten skinn som hun vanligvis ELSKER - leken var bare dum og jeg var i allefall IKKE interessant.

Uff….Jeg prøvde å holde motet oppe, men det er ikke lett når bikkja mi  ikke gidder å se på meg og ingenting av det jeg gjorde var motiverende..Jeg har funnet ut at Dimma innerst inne tenker at hun er en ordentlig “dame!” Den lille fise-fine frøkna mi nektet å sette rompa si på bakken, for det var såå bløtt og leirete. Uææ…

Vel, vel – jeg vet jo at Dimma kan, for hjemme går det jo så fint…så nå må jeg friste med enda bedre godbiter, og jeg må jobbe enda mer med å bruke meg sjøl….Skal prøve leverbiter, jeg…..og trene enda mer!!

Det er ikke fritt for at jeg tenkte at “nå skulle jeg hatt Snorre her!” for kurset han og jeg var på i helga satt jo fortsatt friskt i minnet; hvor uproblematisk han tok alle hinderene og tydelig viste alle hvor gøy han syns dette var! Ikke minst den gode kontakten vi hadde….sukk! Søte, flinke gutten min….

Men i  dag er det super-fint vær ute. Sola skinner, og jeg håper det tørker opp litt ute på plen. Jeg har nemlig noen agility-hinder stående som jeg gleder meg til å ta i bruk. Tror jammen at jeg skal gå ut etterpå å bygge en “liten” bane med hopp, hjul, slalåm og vippe…så får vi se, da…:-)

Ha en flott dag alle sammen!

En liten video-snutt fra agility-kurset i dag.

Og mens lapphundene er på innkallingskurs…..

…..er Snorre og jeg på agility-kurs. Denne helga er altså “gammer’n” i fokus, og det liker ikke “lille-frøken.” Det var forferdelig mye lyd i gangen da jeg lukket døra med Snorre i bånd og gikk ut til bilen. Men det får bare være….Dimma er jo på kurs og i fokus 6 tirsdager framover.

Dette kurset vi er på nå, Snorre og jeg, går over hele helga. Så i går kveld var det et par timer med teori uten hund. Lørdag og søndag er det full pakke med innlæring av alle hinderene, tilsammen blir det 10 timers praktisk trening. Så nå har vi vært på vår første treningsøkt. 5 timer har vi holdt koken ute på banen, og jeg tror jammen at jeg er mer sliten enn Snorre. Ønsker meg mer kondis, ja!

Snorre er utrolig flink og lærer seg hinderene veldig fort, og jeg ser på hele han at han syns at dette er kjempe-moro. Men litt over halvveis i treningen, begynte Snorre å bjeffe innmari mye på alt og ingenting, så da var han veeeldig sliten. Konsentrasjonen var synkende, og det var ikke lett å føre han over hinderene. Det hjalp å ha falukorv-gobiter å tilby, så vi holdt ut. (takk for tipset Marianne- mener å ha lest at dine to liker dette). Heldigvis fikk vi ei pause på 15 min, og Snorre fikk gå i bilen for å hvile seg. Den siste økta var det ikke ett bjeff på han, og til tross for stor iver, skjønte jeg at det gikk på siste rest….Nå ligger han rett ut og sover veeldig tungt!

Siden jeg ikke hadde mulighet sjøl til å ta bilder, fikk jeg noen på kurset til å forevige noen øyeblikk for meg mens Snorre og jeg trente på de forskjellige hinderene. Litt variert kvalitet, men det gjør jo ingenting det! :-)

Snorreeee, hvor er du?

Braaa, gutten – der er du jo!!

Hjeeelp – ikke så fort, da Snorre! Mamma henger etter, skjønner du vel…

Flinke, Snorre – fin kontakt med mamma’n sin gjennom slalåmen.

Hopp-san-sa..:-)

Braaa…..!

Her er vi gjennomslitne begge to….

Typisk……

Dette synet møtte meg da jeg skulle hjem i dag tidlig etter endt nattevakt. Det var ikke helt sånn jeg hadde planlagt å gå helga i møte – jeg som var helt vår-klar!!

Og det snør fortsatt, og jeg er redd for at jeg må ut å måke når jeg står opp om ca 5 timer. Øsj-a-meg…..

 

Borte bra, men hjemme best!

Da har vi kommet oss hjem fra fjellet, og alt i alt var det en koselig tur. Vi kjørte oppover på fredag kveld, og vi brukte laang tid – hele 5 timer før vi omsider øynet hytta. Dette var første gang jeg kjørte alene oppover (uten Rune), og til tross for GPS og våken ungdom…klarte vi å kjøre feil minst en gang! Men som ungdommen sier: “ Det er aldri kjedelig å bli med mamma på tur!!” Vet ikke om jeg skal ta det som “komplimang” eller ikke…

Lørdag kjørte vi ungdommen opp til skianlegget sånn at dem fikk stått på slalåm og snowbord, mens vi – ja, vi kjørte selvsagt ned til Sälen sentrum for å handle. Første pri var polet, for man drar vel ikke til Sverige uten å ta med seg kvota hjem!! Etter å ha fått kjøpt inn diverse god drikke og mat for to kvelder, satte vi oss i bilen og kjørte tilbake til Støten. Snorre og Dimma satt tålmodige bak i bura sine og syns det var ok med en kjøretur.

Ungdommen ble plukka opp på vei tilbake til hytta, og det var det. Mere ski på dem ble det ikke resta av helga, og jeg syns jeg hørte noe om at det var pga stølhet??? Personlig tror jeg dem syns det var deilig å bare slappe av sammen med mamma’ene sine…:-)

Det gikk forbløffende greit å være 7 mennesker og to hunder på den lille, røde hytta vår, og jeg tror jammen Snorre og Dimma syns det var gøy med litt liv og røre rundt seg. Det var fortsatt masse snø rundt hytta, og hverken Dimma eller Snorre syns det var kjedelig, nei. Og noen bilder fikk jeg jo tatt av dem der de sprang lykkelige rundt og snuste og gravde svære høl og lekte med ball.

Så kom endelig tirsdagen – den dagen Dimma og jeg har gledet oss veldig til. I dag skulle vi nemlig på agility-trening, og i dag skulle vi ha den første praktiske treningen. Klokka 17 startet det, og vi begynte med bur-trening. Instruktøren syns det var en grei ting å trene på slik at hundene kunne ha sin plass å slappe av på mellom øktene. Alt går på at hundene selv tar initiativ til å gjøre ting og at de skal mestre selv den enkleste lille tingen. Masse ros og kjempe-gobiter er alfa omega her. Dimma er jo vant med å sitte i bur i bilen, men hjemme er hun aldri i bur. Men det tok Dimma bare et par minutter, så var det innlært at hvis hun gikk inn i buret av seg selv – ja, da vanket det noe godt på henne. Flinke lille-frøken!

Så ble det straks litt annen type trening, og det var da jeg skjønte at jeg var i elendig form. Kondisen min er fullstendig fraværende og jeg ble sliten med en gang. Og vi hadde bare kommet til oppvarmingen…puh…sirkeltrening!! Heseblesende og 5 minutter senere, hadde både jeg og Dimma skjønt at dette er noe VI må trene mer på hjemme. Dimma ville ikke leke med leka si, og syns det var totalt uinterressant å springe etter den i en sirkel. For det satt jo en nydelig liten grå og hvit pus utenfor gjerdet, som var myyye mer spennende og som måtte kjeftes på!! Dere skjønner nå at Dimma og jeg kommer ikke til å få det lett på dette kurset, eller…??

Vi gikk gjennom hvordan vi skulle gå fram for å få hundene til å prøve seg på å gå over/hoppe over hinder, springe gjennom tunnel og å gå gjennom første porten ( jeg kaller det det i mangel på et annet ord) i slalåmen. Deretter ble det litt praktisk trening, og Dimma-mi er bare kjempe-flink! Selv om jeg måtte krype på alle fire halvveis inn i tunnelen, så tørte ho etterhvert å springe gjennom den for å komme seg bort til meg og til det beste av alt…bort til kalkun-pølse-gobiten! Det er jenta mi, det! Og alt dette blir jo da selvfølgelig hjemme-lekse til neste gang!

Da jeg kom hjem, satt det en lykkelig gutt i gangen og ventet på matmor. Med logrende hale og et tydelig kroppsspråk som sa at nå er det min tur, var jeg ikke så vanskelig å be, nei! Snorre og jeg gikk en laang kose-tur mens vi små-trente litt lydighet og han fikk smake på dem kjempe-gode kalkun-pølse-bitene jeg hadde i lomma.

Snorre var såå flink da det kom en liten krølle-hund springende bort til oss sånn helt plutselig ingensteds fra. Jeg krevde full oppmerksomhet fra Snorre mens jeg sa tydelig ifra at han skulle sitte pent i ro. Snorre enset ikke den lille krøll-dotten en gang, og da ble jeg såå innmari stolt av gutten min! Han pleier jo å bli helt rebelsk når han ser slike hunder. Jeg vet ikke hvorfor han reagerer så sterkt på nettopp denne rasen, men det har han alltid gjort helt fra han var valp. Denne gangen gikk det veldig bra, og tror jammen jeg syns at Snorre fikk en litt annen holdning da vi omsider fortsatte på turen. Han gikk lissom mer som en prins!!