Jeg var høygravid med Simon da jeg kjørte forbi drømmehuset på Greåker. Det var et gammelt, grønt og nedslitt hus både utvendig og innvendig.
Jeg så bare for meg huset sånn jeg ønsket at det skulle bli og ikke sånn det i virkeligheten var, og visste at dette huset og stedet var perfekt for akkurat oss. Jeg ble så innmari tent på akkurat det huset og den tomta at jeg allerede da hadde bestemt meg for at her skulle vi bo. Etter utallige inspiseringer av huset og etter utallige overtalelser overfor Rune, ble det bestemt at vi skulle kjøpe huset. Jeg var så forventningsfull og jeg hadde sommerfugler i magen da jeg endelig gikk over terskelen og inn i det nye huset og inn i mitt nye liv. Rune likte aldri dette huset….
To uker senere ble Simon født, og vi startet en ny epoke i vårt liv. Daniel var da 2 år og 4 mndr. og allerede da en liten skøyer full av energi og pågangsmot – akkurat sånn som små barn er. Ingenting var umulig, og vi pusset opp det mest nødvendigste. Lenge leve de unges positivitet, arbeidslyst og glede! Ungene knyttet vennskapsbånd med flere av ungene i gata og vi fikk et innmari godt nabovennskap. Så lettvindt det var å hoppe over gjerdet og inn til nabo’n når vi ønsket å være sosiale. Alltid så hjertelig velkomne og ingenting ble tatt for gitt.
Ungene startet på barneskolen, så på ungdomsskolen og deretter på videregående. Alt lå like i nærheten – bare gangavstand til det meste. Og måtte de ta buss, ja, så gikk bussen rett borti gata flere ganger i timen!! Lykkelig lottet som vi var.
Alt ettersom åra gikk, framkom det mer og mer at dette drømmehuset kanskje ikke var helt det drømmehuset jeg en gang syns det var. Og etter at Snorre og Dimma kom inn i vårt liv og ungene krevde større plass – og vi sjøl ønsket mer plass, ble det et faktum: Vi må ha noe større, eller vi trenger større plass å ferdes på ute og helst litt mer usjenert enn det vi hadde nå. Aller mest ønsket jeg meg et lite småbruk og jeg skulle ha frittgående høner med masse tumleplass for Snorre og Dimma. Det skjer visst noe når man passerer 40 har jeg hørt…..
Så flyttet vi hit på østsida da, på Sellebakk i gamle Borge kommune i Fredrikstad by: På den gær’ne sia av elva(Glomma)!
Litt vemodig tenker jeg tilbake på tiden vår på Greåker. Jeg som er ekte Greåker-jente, som er oppvokst der og bodd der i hele mitt halve liv….. Et kapittel i mitt liv er avsluttet til fordel for et nytt!! Nå var det visst på tide med en liten forandring!!!!
I disse dager er vi i ferd med å selge drømmehuset på Greåker…..
6 kommentarer:
Morsomt å lese om "fortida" di :-)
Lykke til med salget, kanskje det er noen andre som ser drømmehuset, sitt akkurat som du gjorde en gang...
Lykke til med salget ! Skjønner godt at det føles litt vemodig..
Koseligt å lese om Camilla! Ja drømmene forandrer seg med årene, det er sikkert!! Men du så trist livet hadde vært visst det ikke dukket opp nye drømmer!!
Lykke til med salget!!
Åh, jeg fornemmer vemodigheten din Camilla!! Huset var jo perfekt til den situasjonen dere var i rett før dere fikk Simon:o)
Livet er jo i konstant forandring, og nå har du altså nok en gang fått drømmehuset ditt (det skjer nok noe når man har passert 40 ja;o)
Dette var et koselig innblikk i fortiden din Camilla:o)
Morsomt å høre om, Camilla!
Ja, livet tar uante svinger innimellom - det kan jeg skrive under på!! Litt godt også, å vite at nye spennende hendelser, bekjentskap og opplevelser (og sikkert også noen sorger...) ennå ligger foran oss, ikke sant??
Det kunne vært mitt drømmehus også, det der. Håper dere får solgt til videre noen andre som blir glad i det gamle, ærverdige huset.
Halveis i livet, ja kanskje det.. Mye og mangt som kan skje :o)
Legg inn en kommentar